Caps/pogs - Spilleaktivitet blant barn på 1990-tallet

Jeg har gjennomført samtaler med fire tidligere spillere, som på min anmodning er gått omtrent 25 år tilbake i tid for å rekapitulere hvordan de spilte og hva de tenkte om spillet. Disse spillerne er omtrent midt i 30-åra nå. Jeg begynte med å samtale med min kollega Therese Strupstad Hagen (36 år) fra Verdal i Trøndelag, for det var hun som i utgangspunktet gjorde meg oppmerksom på fenomenet. Videre samtalte jeg med tre spillere fra Agder: Jakob Haavik Tønnessen (32) fra Grimstad, Christina Herranes (31) fra Arendal og Anders Hardeland (36) fra Kristiansand. Selv om det begynner å bli lenge siden de spilte, har de iherdig forsøkt å hjelpe meg med å forstå denne spilleaktiviteten. Jeg har jo aldri spilt selv, og jeg var nok ikke interessert eller oppmerksom på hva 8 til 12 år yngre mennesker holdt på med den gangen.

Caps eller pogs?

I denne teksten velger jeg å kalle spillet for caps, som en praktisk løsning for min egen del, på et spill med mange navn. Therese kaller spillet for pogs, Christina og Jakob kaller det caps. Anders sier pog i entall.

Spillerne visste at det finnes ulike navn på spillet; Christina sier at noen kalte caps for melkekork eller melkepletter.

Med unntak av Anders synes ingen av spillerne å ha vært oppmerksomme på spillets opprinnelse, men ordene melkekork/melkeplett, som Christina nevner, viser til at de små runde pappskivene opprinnelig var brukt som kapsler eller forseglinger på melkeflasker. På engelsk kaller noen spillet for milk caps. Spillet har sannsynligvis oppstått på Hawaii i 1920-åra.

Men melkeflaskene forsvant etter hvert fra markedet, og det gamle spillet med melkekapsler forsvant også. Juiceprodusenten POG (Passion fruit, Orange, Guava) produserte fra 1971 likevel flasker og kapsler for sin juice.

Tidlig på 1990-tallet ble spillet revitalisert, og det ble produsert kapsler uten at de skulle forsegle flasker. Snart hadde «alle» merkevarer sendt ut caps og serier med caps som markedsføringsstrategi og salgsvare. Barn i Amerika kalte det gjerne POGs. Det gamle spillet var blitt kommersialisert og POG markedsførte seg som «the original POG» og «World POG Federation», med tilhørende mesterskap. Og fra Amerika kom fenomenet til resten av verden, Norge inkludert.

Hvordan spilte dere?

Da jeg bad spillerne om å beskrive spillets bestanddeler, var det stort samsvar mellom dem. Jeg har bare snakket med noen få spillere, men det var helt sikkert lokale forskjeller mellom hvordan barn spilte caps. Barna lærte av hverandre og barna ble enige seg imellom om hva som var rimelige spillemetoder. Barna tenkte kanskje ikke så mye på hvor god sosial trening detter er?

Man kunne være to eller flere deltakere. De fleste av spillerne jeg snakket med sier at de begynte med å avtale hvor stor innsatsen skulle være. Deretter ble alle caps lagt oppå hverandre med bildesiden ned i en stabel. Noen barn synes å ha spilt stein-saks-papir om hvem av spillerne som skulle få lov til å begynne. Man hadde en kastebrikke som er noe tykkere og tyngre en capsene: den kalles en slammer. En slammer er oftest også sirkelrund, oftest laget i plast eller metall. Spillerne utstyrer seg med sine egne slammere. Slammeren kastes på stabelen ved hjelp av ulike teknikker. Caps som vender seg med bildesiden opp, er spillernes eiendom. Slik går runden inntil alle caps er snudd.

Christina forteller:

Ja. Og så var det nestemanns tur, og sånn spilte vi helt til det var tomt, eller til siste lå igjen. Og da skulle du flippe. (Demonstrerer hvordan man kan flippe den siste capsen som ligger igjen fra bunken.) Da var det ikke så lurt å bruke den som var jern-slammer, men heller en av de små slammerene. De tynne var de beste. (Viser). Så skal du flippe … så tar du slammersen på kanten … (demonstrerer) … og prøver å flippe den rundt.

Jakob fortsetter:

Og det var lov til å kaste direkte på toppen eller fra kanten eller inn fra sida (Jakob viser og gjør til slutt en tydelig bevegelse med en slemmer inn til siden av en høy stabel med caps). Så hvis man hadde en kjempehøy stabel, som man hadde av og til, så tenkte man jo som liten at det kunne lønne seg å kaste inn fra sida bare for å velte den.

Therese fra Nord-Trøndelag brukte stein, saks og papir. Men på samme måten som for de andre, definerer hun en god slammer. Som vi ser av åpningen av dette neste sitatet, er Therese klar over variasjonene i spillereglene:

Vi da, vi brukte stein, saks og papir for avgjøre hvem som skulle starte. Og så gikk vi vel med klokka. Vi satt jo i en ring rundt den stabelen. Gjerne på bakken. Og så brukte man slammer etter ønske, kun sine egne egentlig. Det var ikke sånn at vi lånte av hverandre, tror jeg. Og da tok man den, og så var det om å kaste den (Therese holder opp en slammer) oppå det tårnet med pogs i håp om å snu flest mulig av pogsan med bildet opp. For dem du snudde med bildet opp, dem vant du. Så du kunne enten kaste en slammer, eller hvis du var litt heldig å ha en litt tung, tynn …  sånn metallslammer, så kunne du på en måte prøve å vippe de over sånn. (Therese holder i slammeren mens hun vipper på kanten av stabelen).

Alle spillerne vektlegger at det var viktig med en god slammer, som passet til formålet i gitte situasjoner. Spillerne hadde ulike håndgrep, men ofte mellom tommelfinger, pekefinger og langfinger. Ellers er spillet ganske enkelt, men noen av spillerne husket så vidt at det var mulig å satse slammere. Anders forholdt seg til flere mulige regler, som gikk ut på at visse kort trumfa potten med caps. Det kunne være kort med spesiell merking. Det kunne også være feiltrykk på baksiden som strumfa stabelen med caps. Noen av barna brukte ikke slike regler og da avstod Anders fra å bruke dem.

Hvor og når spilte dere?

Jakob spilte utelukkende på skolen, Frivoll Barneskole. Anders vandret rundt i nærmiljøet på Hånes i Kristiansand og spilte med ulike grupper av barn i området. Christina spilte både på skolen og hjemme. Therese spilte bare på fritida. Hun forteller:

Og så var det spesielt to av mine barndomsvenner som jeg forbinder med at jeg har spilt det med, da. Tonje og Ole Thomas heter dem. Så vi tre spilte det, og det var på fritida gjerne. På gata. I veikanten eller hjemme hos oss på gårdsplassen, så var det en trapp ned til en kjellerinngang. Og på ett av de platåene i trappa der satt vi gjerne og spilte mye på betongen, så det var liksom betong eller asfalt som var underlaget.

Jeg spurte mine informanter om caps var et ute- eller innespill. De andre bekrefter på linje med Therese, at de spilte ute.

Jakob fra Grimstad, som spilte på skolen, sier: «Det var en fordel at det ikke var blautt da.»

Jeg spurte Christina: Spilte dere inne eller ute?

Christina svarer: Du, det var jo egentlig et utespill. Du kan tenke deg med den jern-slammeren og det der, og ha rom i andre etasje og mamma og pappa sitter nede, så tror jeg ikke det var så populært.

En 44-åring orienterer seg

I samtale med mennesker født i andre halvdel av 80-tallet, støtte jeg på en viss usikkerhet fra min kant. Jeg husker at jeg i min barndom slikket kjærlighet på pinne, vi sa bare at vi ville ha «kjærlighet»: Donald-kjærlighet var på markedet. I samtale med Anders fra Kristiansand oppdaget jeg til sist at jeg er født i 70-åra, ikke i 80-åra. Her spør jeg innledningsvis om caps var en bytteaktivitet:

Jeg: Spilte dere bare om de, eller var det en bytteleik også?

Anders: Ja, vi kunne bytte, men det var hovedsakelig spilling. Og i en periode så var det såpass at jeg kunne bare gå ut til blokkene rundt, så satt det tre, fire grupper spredt rundt om kring og spilte pog. Og hvis jeg ikke hadde noen pog, så fikk jeg lånt fem pog, og så ga jeg tilbake 10 når jeg hadde vunne av alle de som var litt yngre.

Jeg: Du lånte?

Anders: Ja, de lånte pog, for de visste at jeg var ganske «god» [lager gåseøyne med pekefingrer og langfingrer]. Altså, jeg hadde en god slammer i lomma da, kanskje.

Jeg: Så da ga du igjen med renter?

Anders: Ja.

Jeg: Kjøpte du mye pog?

Anders: Litt. Det var ikke mye, men det hendte jo. Altså, Chupa Chups hadde en pog-holder med slikkepinner og en slammer oppi, så den blei ofte kjøpt som lørdagsgodt.

Jeg: Er det et sånt rør du snakker om nå?

Anders: Hva sa du? Ja. Et rør da. Et rør med belteklips. Veldig fancy.

Jeg: Hva … belteklips, er det …? Hvar er det for noe?

Anders: Altså du kan feste han i beltet og ha han på deg.

Jeg: Akkurat. Og Chupa Chups er en slammer, er det det?

Anders: Nei, Chupa Chups er jo egentlig en slikkepinne-produsent som lager slikkepinner den dag i dag. Og de heiv seg på pog-bølgen, og tjente gode penger.

Jeg: Da fikk jeg svar på det (ler). Jeg har hørt flere som har nevnt Chupa Chups, men jeg har ikke vært helt … helt innforstått med hva det er.

Anders: Nei, de er vel fremdeles de beste slikkepinnene i butikken.

Hva syntes foreldre og skole?

Foreldrene til mine fire samtalepartnere syntes det var greit at barna spilte caps, men det var lite kommunikasjon mellom foreldre og barn knyttet til aktiviteten. Christina sier at foreldrene likte at barna var i aktivitet. Ikke alle foreldre ga penger til barna for å kjøpe caps. Det dreide seg i stor grad om å spille seg til flere caps, samtidig som de husker at de kunne kjøpe caps i leketøysforretninger og billige caps i nettingposer på butikkjeden Nille, eventuelt Europris.

Ingen av de fire spillerne husker at det var spesielle regler knyttet til caps på skolene. Grunnen til at jeg spurte, var at jeg har lest meg til at det på noen skoler (særlig i USA) var innført forbud mot caps. Det er blitt sett på som gambling, og altså et spill foreldre og skole har stilt seg skeptiske til. Mine informanter bekrefter ikke en slik streng linje, og husker egentlig lite av hvilke begrensninger foreldre og skole satte. Jeg har også lest meg til at foreldre og skole har fryktet gnisninger og krangel barna i mellom. Barn har blitt sinte og lei seg for å miste fine caps. Mine fire samtalepartnere avdramatiserte dette inntrykket, men informantene er inne på problematikken.

Therese forteller:

Også avtalte vi å møtes for å spille pogs. Etter skoletid typisk da, etter vi var ferdig med middag og lekser og sånt. Da møttes vi ute og spilte pogs. Og vi gjorde det kjempemye. Jeg tror vi holdt på med det hver dag i en periode. Ja, det var kjempe … Vi syntes det var veldig artig. Men det vart litt konflikter óg, noen ganger. Så jeg kan huske på at vi var ikke perlevenner når vi holdt på å spille det. (ler) For det kunne være litt konflikt i forhold til den vippinga, som jeg demonstrerte i stad da. For den måtte gjøres på en spesifikk måte for at det skulle være innafor. For hvis ikke var det jo alt for lett å snu dem. Så det var noe som jeg ikke husker helt der da, noen regler om på korles måte man kunne bruke de slammeran og noen ganger var det helt i grenseland. Og da kunne det bli litt diskusjoner. Og noen ganger da, om vi ikke ble enige, så gjorde vi det på nytt.

Christina forteller:

Så var det jo litt sårt hvis du var litt uheldig og kanskje satsa litt mer enn du egentlig skulle gjort. Du mista de jo. (…) Jeg kan sammenligne det med pokémon-kort. Jeg har spilt litt det også. Det er det kanskje sånn at du gir de tilbake igjen. Men vi mista de og da vant den andre det. Så det var noen som endte opp med å miste de her capsa.

Christina forteller videre om foreldrenes holdning og om å miste caps:

Jeg tror de [foreldrene] bare syntes det var gøy. Det var gøy at vi lekte. Vi var sammen og sånn, og jeg kan aldri huske at mamma og pappa blei sint fordi vi mista noen, eller sånt noe. Det var bare sånn spillet var. Det var litt sånn: Den som er med på leiken, må tåle steiken.

Hvordan vurderte dere verdien på ulike caps?

Anders forteller at det i utgangspunktet var et en-til-en-forhold mellom caps. Alle hadde lik verdi i en pot. Men Anders og de andre spillerne hadde forkjærlighet for visse caps og serier av caps. Anders likte originale POGs, for han merket at det var god kvalitet på kartongen.

Anders: Hvis det var noe popkultur, så var det kanskje enda bedre. Så var det jo de originale pogan. De kosta mer. De hadde jo den rare karakteren påtrykt, men vi hadde ikke noe forhold til det.

Anders sikter til den karakteristisk tegnete huleboeren som gikk igjen på mange originale POGs. Anders hadde også en bevissthet om at caps med serienummer på baksiden og påtrykte logoer var verdifulle caps som man gjerne ville beholde. Caps som var helt blanke på baksida, var mindre attraktive. Anders nevner også avbildninger av Skulls (hodeskaller) som verdifulle.

Christina: Ja. Du kan jo på en måte ha en … altså … serie med 8-baller. Dødningsskaller gikk igjen, så vi sorterte jo etter sånn. Og så er det de her superheltene som jeg kjenner igjen. (…) Så vi tok det mest ut i fra bildene. Ja. Hadde ikke noe sånn voldsom ... at de er mest verdt eller noe sånn, men det var bildene og så var det de med glans som vi tenkte var mer verdifulle.

Therese nevner også dette: I forhold til verdi så er det de der blanke som jeg husker som verdifulle. Og så er det jo noen som knytter seg til filmer. Ulike filmer og tegneserier. Her for eksempel er det en Congo the Movie.

Her mener Therese forsidene på caps, som glimrer og er blanke eller avgir en refleks.

Jakob: Også noe jeg husker sitter litt sterkere i da, fra jeg er liten, er en serie fra en film som hette Congo. Som jeg aldri har sett, men det kom en serie nummerert på baksida, liksom.

Jeg: Congo the Movie?

Jakob: Ja. De synes jeg var veldig interessante da. Jeg har liksom en følelse av at jeg prøvde å samle på så mange som mulig fra den serien.

Jeg: Var du opptatt av det som en serie du da?

Jakob: Jeg tror det, at jeg prøvde å få tak i så mange forskjellige som mulig. Egentlig var det ikke noe særlig interessant med mange av den samme. Man ville jo ha så mange forskjellige som mulig.

Jeg: Så da vurderte du baksida for å se hvilket nummer i serierekka den hadde?

Jakob: Hm.

Jeg: Gjorde du det på noen andre pogs, eller var det bare Congo the Movie?

Jakob: Jeg tror den var liksom den ... som var mest interessant for meg da.

Jeg: Kan du huske at du så på baksidene på andre pogs?

Jakob: Nei, men jeg husker disse her med dinosaur på, de med Power Rangers.

Jeg: Her kommer Jakob med noe som heter … (leser) Power Rangers. Mighty Morphin. Universal Flip Caps Association. Nummer 7. Five points. Copyrigth 1994.

Jakob: Ja, det er jo litt eldre enn da de var i bruk. (ler)

Jeg: Ja. Så du synes de var gjeve, den jeg leste opp nå.

Jakob: Ja, jeg hadde ikke noe spesielt forhold til Power Rangers, men kanskje mer på at det er en triceratops på den, er det ikke det?

Jeg: En …?

Jakob: En triceratops på bildet.

Jakobs interesse for dinosaurer var her bestemmende for verdivurderingen.

Therese er usikker om det alltid var et en-til-en-forhold mellom ulike caps.

Det har jeg prøvd å undersøke litt nå da, i forbindelse med at vi skulle ha det intervjuet, og du skulle ha prosjektet ditt. I forhold til … for at noen ganger så satsa vi jo noen som var ekstra fine. For dem hadde jo litt forskjellig verdi dem ulike pogsan. Og da kan jeg fortsatt huske på hvor ubehagelig og risikofylt det var å satse noen av dem verdifulle som jeg egentlig helst ville ha sjøl. Men ingen av dem jeg spilte med i min barndom husker om vi da … om vi da satsa noen ekstra fine, satsa færre … enn de andre. Men vi var hvert fall … jeg trur vi hadde en felles forståelse av hvem som var verdifulle og ikke. Uten at jeg husker det så godt nå. (ler)

Hvorfor sluttet dere? Har dere caps nå?

Interessen tok slutt. Ingen kan huske presist hvor lenge de holdt på med caps, og når og hvordan de slutta. Enten var det en kort feber, eller kanskje også flere sesonger, men snart kom andre interesser, eller man vokste rett og slett fra slik lek. Når alle barna holdt på med caps, var det gøy, men det ebbet gradvis ut, sier Christina. Jakob har et minne om at de eldre barna på barneskolen sluttet helt på dagen, og på følgende måte: De gikk opp på skoletrappa og kastet hele samlinga si til værs. Da var det om å gjøre for de mindre barna å begynne å plukke. De eldre barna framsto som litt tøffe når de gjorde dette.

Jakob er den yngste spilleren jeg har snakket med, og spilte sannsynligvis lenge etter at caps hadde sitt høydepunkt på midten av 1990-tallet.

Anders fikk tilbud av et barn om å selge sin samling for en liten penge, men det ble ikke noen handel.

Jeg spurte informantene om de hadde tatt vare på samlingene sine. Ved første forespørsel var de litt usikre om hvor den eventuelt kunne befinne seg. Samlingene har gjerne ligget på loftet til foreldre, eller blitt kastet. De som fremdeles har caps, sier at det kanskje er litt tilfeldig. Christina har prøvd å vise caps til den yngre generasjon i dag, uten at det var noen særlig respons: «… litt variabel interesse for det. Ja. Men jeg har noe liggende hjemme. Det kunne jo være artig hvis det blei en ting igjen.»

Barnekultur og kommersielle krefter

Barna tok hånd om regler og organisering selv. Foreldre viste gjennomgående lite interesse, og ingen kan huske at de på noen måter deltok. Barnekultur i trangeste definisjon er samhandling mellom barn uten innblanding fra voksne.

Barnekulturen kan fort stå under press om all fritid er organisert av voksne. Men barnas samhandling kan foregå på mange måter og det er vanskelig å forestille seg at barnekulturens lek og spill dør ut. Caps-produsentene skulle tjene penger på barns nokså beskjedne lommebok, men barna lot seg ikke innordne i POG-regler. De kjøpte ikke samlealbum og spillematter. Barna gikk rundt med sine plastrør med caps og spilte med sine egne lokale vrier. Kommersiell og populær kulturindustri er med på å endre barnekulturen, men samtalene med de fire caps-spillerne jeg har hatt, har vist meg at de spilte og vurderte spillet på sine egne måter.

Hvordan dette ser ut i dag er en litt annen sak. Jeg forstått at barn spiller sammen med hverandre på nettet! Kanskje jeg skulle skrive enda mer som fenomener jeg ikke kan noe om?

Teksten er skrevet av Olav Haugsevje, Aust-Agder museum og arkivs koordinator for minneinnsamling og muntlig samtidsdokumentasjon. 

Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.

Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!