Frida - Historien om et refusert manuskript

Det stod ikke på selvtilliten; det hadde Hamsun mer enn nok av. Men penger var det verre med. I april 1879 skrev Knut Hamsun til handelsmannen Erasmus Benedicter Kjerschow Zahl (1826-1900) på Kjerringøy: Kunne han låne ynglingen, som ikke var noens yngling, 1600 kroner? Hamsun kunne stille med garanti i sin livspolise på 2000 kr.

Jo, det kunne Zahl. Knut Hamsun var derfor ikke sen om å reise til Kjerringøy utenfor Bodø for å hente pengene. Den 5. juni 1879 kunne han kvittere for det forespurte beløpet, mot lovnad om tilbakebetaling «etter ordre eller senere overenskomst».

Den unge og frimodige Hamsun reiste videre til Hardanger hvor han oppholdt seg gjennom sommeren. Wergeland og jekteskippere fra Hardanger hadde vakt lysten til å se dette vakre stedet. Her arbeidet Hamsun som besatt på et nytt manuskript. Men like intenst som han skrev, fikk pengene ben å gå på. Hamsun ga en sum til sine foreldre, kjøpte seg klær, fikk språkopplæring og skaffet seg de bøkene som var nødvendig for en dikter in spe; dette kunne han meddele sin velgjører på Kjerringøy.

Allerede i september, bare tre og en halv måned etter at han hadde tatt opp det ufattelige store lånet på 1600 kroner, ba Hamsun Zahl om atter et beløp; denne gangen på 400 kr. Han var snart ferdig med sin bok, meddelte han Zahl, og hans intensjon var nå å reise til København og få manuskriptet forelagt. Da skulle han betale tilbake de 400 kronene med én gang.

Knut Hamsun kom fram til København på samme tid som Henrik Ibsens skuespill Et dukkehjem hadde urpremiere på Det Kongelige Teater i København den 21. desember 1879. Om Hamsun overvar stykket vites ikke.

Hamsuns valg av forlegger forteller oss hvor sikker han må ha vært på seg selv og sine skriverier. Etter ankomsten til København bega han seg straks til Gyldendalske Boghandel, og dets berømte forlegger, Frederik Vilhelm Hegel (1817-1887). Hegel hadde vært forlegger i flere tiår allerede, og hadde blant annet alle de «fire store norske» på sin «samvittighet» – Henrik Ibsen, Jonas Lie, Alexander Kielland og ikke minst, Bjørnstjerne Bjørnson – Hamsuns store forbilde.

Hamsun ble mottatt av Hegel selv. En stor skranke ruvet i rommet, hvor Hegel stod på den ene siden av skranken og Hamsun på den andre. Her fikk Hegel overrakt manuskriptet som Hamsun var trygg på skulle bli utgitt. De to herrene vekslet noen ord, før Hegel tok manuset. I ettertid har Hamsun beskrevet ham som «fin, med sine små trekk, kanskje litt prestelig». Overrekkelsen ble kvittert med en forsikring om at Hamsun skulle få svar dagen etter. Hamsun var ivrig da han dukket opp dagen derpå, klar til å høre forleggerens dom. Hegel var som forduftet, og konvolutten var påført en P i et hjørne. P for Pedersen. Manuskriptet var ikke antatt, kunne kontoristen meddele. Så skjebnesvangert og barbarisk, uten forklaring.

Hamsun befant seg i en ytterst vanskelig pekuniær situasjon. Pengene fra Zahl var nesten brukt opp, og refusjonen av Frida ga intet håp om inntekter i nær framtid.

Hamsun oppsøkte ikke bare Hegel, men også den norske forfatteren Andreas Munch (1811-1884). Munch som i 1860 var den første til å motta en statlig diktergasje, var av den eldre generasjonen diktere som fortsatt skrev romantiske verk, mens Ibsen og Bjørnson hadde utviklet seg i mer realistisk retning. Hamsun oppsøkte ham i hans københavnske vinterresidens i Kronprinsessesgade 28. Munch hadde en stor litterær krets og holdt salong, og stilte seg heller ikke avvisende til Hamsuns manus. Han fikk skryt for sine poetiske evner, og ble rådet til å oppsøke et mindre kjent forlag.

Hamsun oppsøkte ingen andre forlag, men bega seg i stedet til Kristiania hvor han installerte seg i Tomtegate 11. Frida var blitt refusert fordi fortellingen ikke fulgte samtidens litterære smak som gikk mer i retning av realisme som hos Ibsen og hans like. Hamsuns bondefortelling var av en mer romantisk art og han unnskylte seg til sin velgjører Zahl med at Bjørnson ikke var på mote lenger i København og at han hadde sine fiender der.

Men Hamsun hadde ikke gitt opp, selv om turen til den litterære hovedstaden ikke hadde båret frukter. Han ønsket å få en ny vurdering og kanskje litt hjelp, og ville det ikke da være best å gå til inspirasjonskilden selv? Full av pågangsmot tok han fatt på den lange veien fra Kristiania til Aulestad hvor Bjørnson holdt residens på femte året.

Bjørnson tok imot den unge beundreren en dag tidlig i januar 1880. Hamsun ble bedt om å lese opp teksten for ham, og det gjorde Hamsun. Men Bjørnson delte dessverre Hegels oppfatning. «Den er altfor umoden», konkluderte læremesteren. Men Bjørnson var en raus person, og trøstet Hamsun med at han kanskje kunne bli skuespiller. Dermed gikk ferden tilbake til Kristiania, nå med en anbefaling i lommen fra Bjørnson til skuespiller Jens Selmer på Christiania Theater.

Frida ble aldri publisert, og i dag er manuskriptet tapt. Hamsun uttalte i 1934 til sin forlegger Harald Grieg at han hadde aldri gitt ut noe slikt som Et gjensyn, Den gåtefulle eller Bjørger hvis det ikke hadde vært for at søsknene gjorde narr av ham. Kanskje han hadde ment det samme i ettertid om Frida også.

Litteratur:

Harald Grieg: En dansk forlegger og fire norske diktere, Oslo, 1955

Tore Hamsun: Efter år og dag: selvbiografi, Gyldendal norsk forlag, Oslo, 1990

Lars Frode Larsen: Den unge Hamsun 1859-1888, Schibsted forlag, Oslo, 1998

Harald S. Næss (red.): Knut Hamsuns brev 1879-1895, Gyldendal norsk forlag, 1994

Harald S. Næss (red.): Knut Hamsuns brev 1934-1950, Gyldendal norsk forlag, 2000

Øystein Rottem: Hamsuns liv i bilder, Gyldendal norsk forlag, Oslo, 1996

Øystein Rottem: Vårt København: norske forfattere i kongens by, Forlag Press, Oslo; 2000

Einar Skavlan: Knut Hamsun, Gyldendal forlag, Oslo, 1959

Teksten er skrevet av Anita Estensen, leder ved Grimstad bys museer.

Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.

Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!

Du kan lese flere av museets Hamsun-relaterte artikler HER.