Hamsun med kniv og gaffel

Makens grøde

I romanen Markens grøde møter vi markkongen Isak og hans kone Inger. De bygger opp en gård ute i ødemarken som de kaller Sellanraa, og her lever de av det som jorda kan gi. Jorda blir utnyttet slik at det blir mat til både mennesker og dyr. Isak og Inger dyrker korn og potet, gulrot og nepe.

Det viktigste er kornet. For Isak er såing av kornet en sakral handling som forbinder ham med verden og himmelen. Sitat:

Dagene opptokes av jordarbeide og mer jordarbeide, han rensket nye småteiger av marken for røtter og sten, pløyet opp, gjødslet, harvet, hakket, smuldret klumper med hendene, med hælene, var alle vegne jorddyrkeren og gjorde akrene til fløyelstepper. han biet et par dager til det så ut til regn og han sådde kornet. I flere hundre år hadde vel hans forfedre sådd korn, det var en handling i andakt en stille og mild kveld uten vind, helst mot et miskunnelig ørlite duskregn, helst så snart som mulig efter grågåstrekket (…) Korn det var brødet, korn eller ikke korn det var liv eller død. Isak gikk barhodet og i Jesu navn og sådde, han var som en kubbe med hender på, men innvendig var han som et barn. Han hadde omhu for hvert av sine kast, han var vennlig og resignert. Se, nu spirer nok disse kornøynene og blir til aks og mer korn, og slik er det over hele jorden når korn sås. I Jødeland, i Amerika, i Gudbrandsdalen - å hvor verden er vid, og den ørlille ruten Isak gikk og sådde på, den var i midten av alt. Det strålte vifter av korn ut fra hans hånd, himmelen var overskyet og god, det tegnet til et uendelig lite duskregn.

Og Isak og Inger setter potet, men den er ikke like himmelsk som kornet:

Poteten det var en ny frukt, det var intet mystisk ved den, intet religiøst, kvinnfolk og barn kunne være med og få den satt, disse jordeplene som kom fra fremmed land likesom kaffen, stor og herlig mat, men i slekt med nepen.

Men Isak vet at den kommer til nytte og at den kan fortæres på utallige måter. Se bare her:

Hvordan var det med poteten? Var det bare en kaffesort fra fremmed land og kunne unnværes? Å poteten er en makeløs frukt, den står i tørke, den står i væte, men vokser. Den trosser været og tåler meget, får den litt pen behandling av mennesket lønner den femtenfoldig igjen. Se, poteten har ikke druens blod, men den har kastanjens kjøtt, den kan stekes eller kokes og brukes til alt. En mann kan være Brødløs, har han potet så er han ikke matløs. Potet kan ristes i varm aske og være kveldsmat, den kan kokes i vann og være frokost. Hva krever den av sul? Lite, poteten er nøysom, en kum melk, en sild er nok til den. Rikdommen bruker smør til den, fattigdommen dypper den i ørlite salt på en skål, Isak kunne til søndags få svelge den ned med en rømmebunke av Gullhorns melk. Den vanaktede og velsignede potet!

I tillegg til å dyrke marken, holder Isak og Inger dyr. Det begynner i det små med geit og ei ku, men etter hvert får de både okse, sauer, hest og høns.

I Markens grøde er maten livsviktig - det er et være eller ikke-være. Den handler om eksistens og sørger for at de kan overleve. Maten er en livsviktig ingrediens bokstavelig talt. Derfor er det heller ingen overflod i ødemarka; det koster nok å holde sulten fra livet og de er fornøyd når de har nok til å bli mette.

Men Inger har skjulte talenter, og av og til viser hun de fram. Isak har sørget for at hun har et vaffeljern, og når hun vil diske opp med noe riktig godt, er det nettopp vafler hun steker.

Og selv om det ikke er noen overflod i ødemarka, dukker av og til også den luksuriøse kaffen opp på bordet - og med den avstedkommer det ikke bare nytelse, men også krangler, for Isak er en sparsommelig mann som vet hva alt koster av arbeid. Se følgende ordveksling mellom Isak og Oline, en slektning av Inger som passer huset:

Når at det blir så gromt her i skogen så kunne du ha kjøpt med deg en mark kaffe til huset, sa hun til Isak. - Kaffe? sa Isak. Det unnslapp ham. - Oline svarte rolig tilbake: Til denne tid har jeg knapt kjøpt ørlite av min egen middel, men. Kaffe var som en drøm og et eventyr for Isak. En regnbue! Oline apet naturligvis, han ble ikke sint på henne; men endelig kom den sentenkte mann til å huske på Olines tuskhandel med lappene og han sa arg: ja jeg skal kjøpe kaffe til deg! Var det en mark du nevnte? Du skulle ha nevnt et pund. Det skal så visst ikke mankere! - Du gjør ikke å ape, Isak. Han Nils bror min har kaffe, hernede hos han Brede på Breidablik har de kaffe. - Ja for de har ikke melk, eier ikke melk. - Hva det nu kan være med det. men du som vet så meget og kan lese skrift nett akkurat som en simle hun renner - du vet vel at kaffe det er i hvernmanns hus. - kreatur! sa Isak.

Pan

I romanen Pan møter vi løytnant Glahn som lever som jeger i Nordland gjennom en hel sommer. Her bor han i en liten hytte et stykke unna tettstedet Sirilund. Sammen med hunden Æsop legger han ut på turer i skogen og til havs, og jakter på det skogen og havet har å by på. Etter hvert blir han kjent med flere av menneskene fra Sirilund.

I gresk mytologi er Pan skogens gud. Pan drev rundt i skogene og jaktet på de vakre nymfene. I likhet med Pan er løytnant Glahn et naturmenneske som jakter i skogen - og på vakre kvinner. Han forelsker seg i Edvarda, som er datteren til handelsmannen Mack. Forholdet mellom Glahn og Edvarda utvikler seg til å bli et "hat-elsk-forhold". Og Glahns usikkerhet og angst for mennesker får ham til å begå mange bisarre handlinger. Når han, for eksempel, får for seg at det er noe på gang mellom Edvarda og tettstedets halte doktor, skyter han seg selv i foten for å selv bli nettopp halt.

Glahn er først og fremst jeger, og beskriver dagene i skogen og ved kysten slik:

I denne tid led jeg ingen nød for vilt, jeg skjøt hva jeg ville, en hare, en orre, en rype, og når jeg traff til å være nede ved kysten og kom innen hold av en eller annen sjøfugl skjøt jeg også den. Det var gode tider, dagene ble lengre og luften mer skjær, jeg rustet meg for to dager og drev til fjells, til fjelltindene, jeg traff renlapper og fikk ost av dem, små fete oster med en urteaktig smak. Jeg var der mer enn én gang. Når jeg gikk hjem igjen skjøt jeg alltid en eller annen fugl og stakk i vesken.

Glahn lever av å jakte på fugl og fisk. Følgende sitat viser hans forhold til selve jakten:

Vel, jeg skjøt ikke for å myrde, jeg skjøt for å leve. Jeg trengte én orre i dag, derfor skjøt jeg ikke to, men skjøt den andre i morgen. Hvorfor skulle jeg skyte flere? Jeg levet i skogen, jeg var skogens sønn. Den første juni var også rype og hare fredlyst, jeg hadde intet å skyte mer, godt, så fisket jeg og levet av fisk (…) Neivisst jeg var ikke jeger bare for å skyte, men for å leve i skogen. Det var godt for meg der, jeg lå til bords på jorden når jeg spiste og satt ikke rett opp og ned på en stol; jeg veltet ikke mitt glass.

I naturen er Glahn i sitt rette element. Der vet han hvordan han skal opptre og oppføre seg. I naturen velter han ikke sitt glass, sier han. Det gjør han imidlertid i et selskap i Sirilund:

Jeg veltet mitt glass, jeg ble ulykkelig og reiste meg opp. Nei - jeg veltet mitt glass! sa jeg. Edvarda brast i latter og svarte: Ja det ser vi nok. Alle forsikret meg eleende om at det gjorde ikke noe (…) Det skjøt en dunkel følelse av misstemning gjennom meg (…).

Men hva spises og drikkes det i selskapene på Sirilund? Jo, her er det vin og brød på bordet! Brødet kjøper de i kramboden som Mack driver. Og det er alltid vin i danseselskapene på Sirilund, og på båtturer og piknik med finfolket til øyene i området. Se bare her:

Ja var det ikke en glad eftermiddag? Vi hadde kurver med mat og vin med, et stort selskap av mennesker fordelt i to båter, unge kvinner i lyse kjoler. Jeg var så tilfreds, jeg nynnet.

På hjemmebane er det hovedsakelig fisk og fugl som inngår som en del av Glahns kosthold. Han skyter og spiser alke, ærfugl, rype og orre, og han fisker hyse. Han tilbereder maten på grua i hytta si. Og maten den spiser han på jegers vis - med fingrene!:

Jeg hadde intet å tilby de fremmede som de kunne ville ha, jeg tenkte på det og ville steke en fugl for løyers skyld; de skulle få det på jegervis, i fingrene. Det kunne være et lite tidsfordriv. Og jeg stekte den fugl...

Ønsker du å lese videre i Pan og Markens grøde? Du finner dem i den digitale bokhylla til Nasjonalbiblioteket.