«Siste kapittel» som nesten ble siste kapittel

Åpningslinjene lyder slik: «Ja, vi er landstrykere på jorden. Vi vandrer veier og ulende, stundom kravler vi, stundom går vi opprett og trår hverandre ned. Som nu Daniel så trådte han ned og ble selv nedtrådt.»

Daniel er den første som blir introdusert i romanen og etter hvert trår et storstilt persongalleri inn på scenen. Det tegner seg ikke fram én tydelig hovedperson selv om vi blir kjent med Daniel først. Romanen har mange viktige personer som sammen skaper dynamikken i fortellingen.

Sentrum for handlingen er sanatoriet Torahus som ligger langt inn i fjellheimen i nærheten av seteren til Daniel. Tittelen kan kanskje gi oss en pekepinn på hva denne merkelige romanen handler om. Siste kapittel er et uttrykk for at noe er i ferd med å bli avsluttet. Og i denne romanen er det mye som avsluttes. Helst liv, men også kjærlighetsforhold og kjærlighetssorg. Og også et samfunn som ikke er helt friskt lenger, ser ut til å være på hell og gå mot slutten. Den moderne verdens kjas og mas, trekkes opp til fjells ved at pasienter kommer til behandlingsstedet, og én etter én infiserer de den friske fjelluften med sine fysiske og psykiske skavanker.

Lot Hamsun seg inspirere av pandemien som hadde herjet verden noen år før? De to første årene etter første verdenskrig mellom 1918 og 1920 herjet Spanskesyken med fattig og rik over hele verden, og tok flere liv enn vi hadde sett noen gang før. Forholdsreglene var ikke ulike de vi lever under i dag – nedstenging av samfunnet, avstand mellom hverandre, sykehusopphold og frisk luft som behandlingsmetoder.

På sanatoriet i Hamsuns roman dukker det opp nye og forunderlige skikkelser på rekke og rad, og de trenger alle behandling, fra pianisten Eyde til sakfører Robertsen. Men ingen ser ut til å bli noe friskere av å være der, snarere tvert imot. Vi møter den suicidale Magnus Leonhardsen, som går under navnet «Selvmordersken», som forblir en mystisk person helt til slutten hvor det til slutt avsløres hva som plager ham. Ironisk nok er han en av de få som overlever et opphold på sanatoriet.

En annen mannsperson som virker like gåtefull er den finske baronen med delikate silkestrømper. Hvorfor er han alltid pengelens når han bærer en slik fornem tittel og eier så mange slott? Og stakkars frøken Julie d’Espard som ikke finner ut av livet sitt selv om hun kan både fransk og skrive på maskin, der hun flagrer fra den ene forlibte herren til den andre. Hvem skal hun velge til sin utkårede – den finske baronen Fleming med diamantring og fornemme vaner eller den norske bondesønnen Daniel med egen seter og et litt dyrisk blikk? Vi involveres i hennes vaklende vurderinger der Hamsun innvier oss i hennes gjøren og laden på sanatoriet.

Hamsuns sympati er også hos underdog’en Daniel. Han har jo mistet både gård og grunn på grunn av faren, men lar ikke skjebnen knekke nakken på seg. Nei, han er full av virkekraft, men tar litt for hardt i noen ganger der han farter rundt med børse og hakke, og ingen kan gjøre rede for hvor han er eller hva han gjør. Det vet han bare selv.

Hamsun begynte med friskt mot på romanen. Sommeren 1922 satte han seg til skrivebordet i huset sitt på Nørholm, stedet vi kjenner som Dikterstuen. Han hadde fått mange gode ideer til romanen i løpet av våren, og skrivingen foregikk punktlig mellom frokost og middag. Til tross for optimisme og gode arbeidsforhold – heller ikke denne romanen ville skrives av seg selv. Allerede i januar 1923 ble motstanden i stoffet for stor, og Hamsun ble grepet av den samme rastløsheten som han av erfaring bare ble kvitt hvis han reiste vekk fra hjemmet. Løsningen denne våren ble Ernst hotell i Kristiansand. Her la han seg inn i januar 1923 og ble en hel måned. Endelig kunne han skrive igjen. Her fikk han igjen flyten tilbake og etter noen uker dristet han seg hjem igjen til Nørholm for å fullføre fortellingen.

Romanen utkom på Gyldendalske Bokhandel den 20. oktober 1923. Romanen ble tatt godt imot, og den fikk høye salgstall. I avisen Tiden kunne leserne få med seg følgende anmeldelse:

Av sin overveldende rikdom skjenker Hamsun oss igjen et vidunderlig verk, et tykt bind vrimlende fullt av skikkelser og hendelser, tuktende, refsende og formanende, en dommedagstale og et evangelium på en gang. (…) «Siste kapittel» er nemlig mer spennende enn noen av Hamsuns tidligere bøker. Den fengsler og river med slik at de fleste vil ha meget vanskelig for å legge den fra seg før siste side er nådd, og når lesningen er slutt, vil alle og enhver sitte tilbake med ønske om å få vite mer. Aldri var Hamsun mer strålende og mer sikker. Han er på sin makts høyde: Det blir neppe «siste kapittel»!

Men Hamsun kan neppe ha vært fylt av de samme følelser som anmelderen i Tiden. Skrivingen av romanen tappet ham for krefter og skaperevne, og etter utgivelsen klarte han ikke å skrive på flere år. Først etter at han hadde underlagt seg psykoanalytisk behandling hos dr. Johannes Irgens Strømme i 1926, klarte han å skrive igjen. Og det som kom fra hans penn i årene 1927-1933 framstår som noe av det beste han skrev som forfatter – nemlig Landstrykertrilogien om skikkelsen August.

Denne teksten er skrevet av Anita Estensen, leder av Grimstad bys museer.

Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.

Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!