Hamsun i Eide og Grimstad

På Nørholm levde han resten av livet, til han døde i 1952. Prisen på gården var høy: 220 000 kr. I følge Hamsun-biografen Ingar Sletten Kolloen tilsvarte denne summen årslønnen til alle de 58 folkeskolelærerne i de fem omkringliggende småbyene. Hamsun var en velstående forfatter.

Hele familien flyttet inn i en slitt hovedbygning. Det tok ikke lang tid før Hamsun var i full sving med å bygge bolig for bestyreren. Deretter kom låvebygning. I 1920 vant Hamsun Nobel-prisen i litteratur, og pengene kom godt med i renoveringen av gården. Gården framstod etter hvert som et mønsterbruk og Hamsun investerte stort, men gården gikk alltid med underskudd.

I begynnelsen av 20-årene fikk Hamsun flyttet en husmannsstue og satt den opp noen minutters gange fra hovedbygningen. Her innredet han seg sitt arbeidsværelse, med skrivebord og bibliotek. Her skulle han i prinsippet ikke forstyrres, men han hadde fire barn som titt og ofte kom for å hilse på.

Bokproduksjonen skaffet Hamsun inntektene han trengte.  Mens han bodde på Nørholm skrev han en rekke bøker: Konerne ved Vandposten (1920), Siste Kapitel (1923), Landstrykere (1927), August (1930), Men Livet lever (1933), Ringen sluttet (1936), Paa gjengrodde Stier (1949).

Da krigen brøt ut i 1940, bidro Hamsun med propoganda for tyskerne. Det har også vært diskutert hvorvidt han var medlem av Nasjonal Samling. Ved fredsslutningen fikk han husarrest, før han ble plassert på det gamle sykehuset i Grimstad, og videre flyttet til Landvik Gamlehjem. I oktober 1945 ble han lagt inn på Psykiatrisk Klinikk i Oslo, der psykiaterne Langfeldt og Ødegård undersøkte ham. De to fagmennene konkluderte med at Hamsun hadde varige svekkede sjelsevner. Riksadvokaten unnlot derfor påtale om landssvik, men Staten reiste sivil erstatningssak med påstand om at Hamsun hadde vært medlem i Nasjonal Samling. I 1948 ble Hamsun dømt til å betale 325 000 kr i erstatning. Året etter ga han ut sin siste bok, Paa gjengrodde Stier, der han bl.a. forteller om tiden etter arrestasjonen og til den endelige dommen falt i Høyesterett.

Det ble slik et trist sorti for Hamsun. Da han døde i 1952 var han marginalisert både i lokalmiljøet og i Norge for øvrig.