Henrik Ibsen og Gustav Vigeland

Et meget eiendommeligt Værk

Gustav Vigeland holdt sin første separatutstilling i Christiania Kunstforening i 1894. I første halvdel av 1890-tallet var innholdet i mange av Vigelands skulpturer både voldsomt og introvert. Arbeidene fremstilte gjerne lidelse og fortvilelse, og dette dramatiske innholdet var det mest kjennetegnende for Vigelands første separatutstilling. Under overskriften «En uhyggelig Kunstudstilling» skrev Morgenposten følgende om utstillingen i 1894: «Den bekræfter, hva man længe har formodet, at Vigeland har en ‘Dragning til det uhyggelige’. Thi Samlingen indeholder med faa Undtagelser bare Rædsel.»

Ibsen besøkte også utstillingen for han var selv opptatt av billedhuggerkunst. De mange brevene han skrev under sitt første opphold i Roma (1864–68) inneholder blant annet en rekke kommentarer om klassisk og barokk skulptur. Men også samtidens billedhuggerkunst var kjent for Ibsen for kunstformen sto sentralt i samtidens kultur og åndsliv. I løpet av sitt utstillingsbesøk ble Ibsen stående lenge foran utstillingens hovedverk Helvete. Verket var blitt flittig omtalt i pressen. Vigelands mesén, Sophus Larpent, oppsøkte Ibsen mens han betraktet verket og deres korte samtale foregikk, ifølge Larpent, omtrent slik:

Larpent: «Et meget eiendommeligt Værk»

Ibsen: «Ja, meget eiendommeligt.»

Mer sa ikke Ibsen om den saken.

Fem år senere utga Ibsen sitt siste skuespill; Når vi døde våkner. Stykkets hovedperson er billedhuggeren Arnold Rubek.

Mestermøte

Vigeland hadde sine aller største år som portrettbilledhugger de første tre-fire årene på 1900-tallet. I 1900-1901 reiste han på studiereise til England og Frankrike. Rett før reisen henvendte han seg til Ibsen for første gang. Han referer til dette i et brev han skriver hjem:

«Ibsen loved i sin Tid å sidde for mig. Det var jo før jeg reiste til Paris. Og det var jo heldigt, jeg dengang ikke fik gjøre den. Jeg vilde ikke have kunnet klare et saadant Arbeide.»

Men i løpet av studieoppholdet ble Vigelands selvtillit betraktelig styrket. Umiddelbart etter hjemkomsten henvende han seg igjen til Ibsen. Da var Ibsen 72 år og bar preg av å ha gjennomlevd flere slag. Det kunne synes som at tiden var i ferd med å løpe fra Vigeland. Michael Meyer skriver om Ibsens tilstand at han denne vinteren var svært syk etter flere apoplektiske anfall. «Disse anfallene lammet høyre arm og ben og høyre side av ansiktet, slik at talen ble utydelig. Det hendte visstnok også at han hadde hallusinasjoner. Senere forandret tilstanden seg lite. Av og til var han litt bedre. Avisene hadde nekrologene liggende klar. Men han var sterk., og han snakket til og med om å skrive et nytt skuespill.»

Vigeland var svært interessert i å modellere Ibsen, men det skulle altså ikke bli lett å få samtykke fra den store dikteren. Han henvendte seg flere ganger til Ibsen uten hell, og først etter mange oppfordringer kom Henrik på gli. Hans svigerdatter Bergliot Ibsen erindrer:

«Ibsen optok henvendelsen meget uvennlig og sa nei.  Vigeland var svært ung den gang, men efter mange opfordringer lykkedes det ham å få Ibsen til å sitte modell for sig. Men til hans atelier vilde Ibsen ikke gå. Vigeland måtte komme til ham, - men bare tre ganger og bare ti minutter hver gang. Vigeland var fortvilet, men sa: Bedre lite enn intet,» og tenkte, at når han først var begynt med arbeidet, vilde Ibsen nok sitte litt lenger. Men omforlatelse! Ibsen satt med uret i hånden og passet på at det ikke blev et minutt lenger enn bestemt. Så reiste han seg og gikk inn på sitt kontor. Vigeland rystet av sinne! Allikevel blev bysten en av hans beste. Vi har den her på Seis, den står i mitt musikkværelse.»

I boken Norske Forfatterportretter forteller Francis Bull følgende historie om første dag Ibsen satt modell: «Da Ibsen beklaget at han ikke hadde fått hår og skjegg klippet og stelt for anledningen, svarte Vigeland at det gjorde ingen ting: Jeg tar de faste dele først – og det uttrykket gledet Ibsen, så han ble sittende og mumle anerkjennende: «De faste dele – hm – de faste dele!»

Min allerbedste Buste

Gustav Vigelands 30 minutter med Ibsen resulterte i flere skulpturer. I et brev til professor Lorentz Dietrichson i 1901 skrev Vigeland at han ville tilby sitt første Ibsen-portrett til Skulpturmuseet så snart gipsavstøpningen var ferdig. Han skriver:

«Jeg er meget glad for, jeg har gjort denne Buste av Ibsen, som nu sannsynligvis ikke blir modeleret mere… Jeg finder at maatte sætte Bronceprisen til Kr. 1500. Ikke blot fordi jeg synes, det er min allerbedste Buste, jeg hidtil har gjort, men også fordi jeg betragter en Ibsenbuste for at være en ikke ringe Værdi for mig. At Modelleringen har været mig et meget vanskelig arbeide – da Ibsen var noksaa svag og lidende – maa jeg masske faa Lov til at tilføie.»

Skulpturmuseets innkjøpskomité avslo Vigelands tilbud. I et personlig brev til Vigeland ga Dietrichson følgende begrunnelse: «Henrik Ibsens Udseende i de sidste Aar har forandret seg saa sterkt, at Bestyrelsens Medlemmer, der ikke har seet ham paa lange Tider, ikke fandt den at være lig Originalen, saaledes som de kjendte den (…).»

Paris, Dresden og Grimstad

Men det fantes andre villige kjøpere. Vigelands «Henrik Ibsen IV. Portrett 1903» i gips ble kjøpt inn av kunstmuseet Albertinum i Dresden i 1907. Et eksemplar i gips ble også kjøpt av den franske skuespiller og teaterreggisør Lugné-Poë i Paris i 1907. Senere ba Lugné-Poë om å få støpe den i bronse, da han gjerne ville stille den opp i teatrets foyer.

Et eksemplar i bronse ble også solgt til Ibsenhuskomiteen i Grimstad i 1916 for 1500 kroner. Norges Banks priskalkulator forteller oss at beløpet tilsvarer ca. 68000 kroner i 2021. I Halfdan Gundersens artikkel «Museene i Grimstad» fra 1942/43 kan vi lese følgende om ervervelsen:

«Vaaren 1916 ble det anledning til å få ervervet Gustav Wigelands byste av Ibsen i bronse. Det ble straks tegnet bidrag, vesentlig av hovedstaden tilflyttede Grimstadfolk 1500 kroner samt 200 kr. for marmorsokkel…av Gude.»

Vigelands Ibsen-byste ble plassert i hagen utenfor Ibsenhuset i Grimstad og avduket foran folkemassen som var tilstede i forbindelse med åpningen av museet den 6. juni 1916. Det var da ti år siden Henrik Ibsens død. Bysten står fremdeles på samme sted i dag og oppleves årlig av turister og lokalbefolkning i Grimstad.

Kilder:

Berliot Ibsen: De tre: Erindringer om Henrik Ibsen, Suzannah Ibsen, Sigurd Ibsen. Oslo: 1948.

Arne Durban: Vigeland-portretter. Oslo: 1977.

Vigelandsmuseets skrifter nr. 8: Gustav Vigeland og Henrik Ibsen. Oslo: 1978.

Eikaasgalleriet: Gustav Vigeland: Skulptur og tresnitt. Katalog. Jølster: 1997.

Vigeland-museet: www.vigeland.museum.no

Henrik Ibsens skrifter: www.ibsen.uio.no

Priskalkulator Norges Bank: https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/

Teksten er skrevet av Therese Strupstad Hagen, formidlingsansvarlig ved Grimstad bys museer.

Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.

Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!

Du kan lese flere av museets Ibsen-relaterte artikler HER.