Billetter
Ibsen ville ikke bli apoteker
I biografier om Henrik Ibsen møter man flere steder på formeningen om at apotekerfaget var «den åndsforlatte og fremtidsløse gjerning», slik Gerhard Gran utrykker det i sin Ibsen-biografi fra 1918. Som apotekersvenn i Grimstad skriver Ibsen selv brev hjem til Skien hvor han innrømmer at farmasien i utgangspunktet ikke interesserer ham i nevneverdig grad. Og om det ikke hadde vært for Ibsen-familiens ødelagte økonomi, skulle han etter skikk og bruk gått latinskolen i hjembyen, ikke vært lærling i et lite og ulønnsomt apotek under cand. pharm. Reimann i Grimstad.
Ibsen ble verdensberømt dramatiker, ikke pilletriller og bornert borger. Men apotekeryrket har nok fått et ufortjent dårlig rykte i litteraturen om Ibsen. Apotekerne hadde jo stort sett svært god omsetning, og det var regnet som et aktverdig og viktig yrke, til tross for at utdanningen ikke krevde studenteksamen i egentlig forstand.
Kunne ikke egentlig apotekerfaget vært et passende utdanningsløp for en ung dikterspire med behov for fast inntekt?
Til de første biografer, Paul Botten Hansen og Henrik Jæger, har Ibsen oppgitt at han egentlig ønsket å utdanne seg til lege. Ibsen har hatt biografiene til gjennomlesning og godkjent innholdet. Men var egentlig apotek en passende inngang til senere å studere medisin? Det var nok faglig sett en fordel, men utdanningsløpene hadde ikke noe med hverandre å gjøre.
Ibsen hadde hele tiden som mål og ta examen artium, slik at han kunne bli student. Derfor studerte han til artium som privatist under sitt opphold i Grimstad. Dette var en mer ambisiøs studieretning enn det hans to principaler i Grimstad hadde prøvd.
Jens Aarup Reimann, født i Larvik i 1805, disiplinerte ved Laurvig Apotek i 6 ¾ år, fra 1820 til han avla medhjelperprøven den 3 mai 1827. Videre var han medhjelper fram til våren 1833, da han avla «Examen pharmaceuticum». Ved å eie et apotek i Grimstad, var han blitt apoteker.
Lars Nielsen ble født i Grimstad i 1824. Han disiplinerte på Reimanns apotek i Grimstad fra 1837-43. Han avla medhjelperprøve 4. februar 1843. Deretter tjenestegjorde han som medhjelper fram til juni 1844 og tok «pharmaceutisk examen» våren 1845.
Man trengte altså ikke examen artium. De avla eksamen ved universitetet, men ble ikke betraktet som studenter. Den akademiske glans var borte fra farmasien, som Josef Faaland skriver i Henrik Ibsen og antikken (1943). På Ibsens tid ble det vanligere å begrense læretiden til 3 år, men heller ikke Ibsen trengte å avlegge examen artium for å bli ferdig utdannet farmasøyt. Han var tydeligvis ikke interessert i å ta annet enn medhjelperprøven (tidlig i 1847). I stedet for å konsentrere seg om en «pharmaceutisk examen» forberedte han seg stadig til en helt annen eksamen.
Men student ble Ibsen aldri. Han ble tatt opp ved «Heltbergs Studenterfabrikk» i Christiania i 1850, men kom til å mangle godkjente resultater i gresk og aritmetikk. I stedet ble han dramatiker og teatermann, og var like nøyaktig i sitt arbeide der som i apotekets laboratorium.
Teksten er skrevet av Olav Haugsevje, Aust-Agder museum og arkivs koordinator for minneinnsamling og muntlig samtidsdokumentasjon.
Hver 14. dag sender vi nyhetsbrev med artikler til våre abonnenter.
Trykk HER dersom du også ønsker å få kultur- og litteraturhistorisk lesestoff rett i mailboksen!