Kaptein Holte – Mellomlederen

Det største seilskipsrederiet på Sørlandet på 1800-tallet var Thommesen & Søn. Dette var rederidelen av handelshuset Thommesen & Smith i Arendal. På 1880-tallet eide rederiet over 30 treseilskip. Alle disse skipene var offisielt sett enkeltskipsrederier, men Thommessen & Søn bestyrte disse, og hadde i tillegg parter i over 20 andre skip.

Partsrederier var det vanlige for seilskip på Sørlandet. Denne organisasjonsformen har lange røtter tilbake til vikingetidens félag og var en måte å anskaffe kapital og fordele risiko på. Et partsrederi var alltid begrenset til skipets levetid. Om skipet forliste, ble solgt, eller kondemnert, ble eventuelt utbytte fordelt på partshaverne og rederiet var ferdig. En partshaver kunne inneha et visst antall åttendedeler, sekstendedeler, eller mer, og mottok eventuelt utbytte tilsvarende. Det naturlige for partsrederiet var at kapteinen hadde ansvaret for å anskaffe last, men etter hvert som kommunikasjonen ble forbedret, og rederiene ble større, ble det også vanligere at kapteinene mistet noe av selvstendigheten, og at de i større grad fulgte ordre fra rederiadministrasjonen.

Allerede på 1860-tallet skrev Thommesen & Søn rundskriv til sine kapteiner. I rundskrivet fra 1875 bes det om måtehold i forbruket, da rederiet har sammenlignet proviantkostnadene. Kapteinene ble i samme rundskriv bedt om å skrive hjem i løpet av første eller andre dag i havn, og før avreise, samt en gang i uken så lenge de lå i havn «[s]elv om capitainerne finder at der i ugens løb intet er passeret som kan synes verd at skrive om[…]»

Sjøfartshistoriker Berit Eide Johnsen og tidligere fylkesarkivar Olav Anton Aalholm Har begge skrevet om handelshuset Thommesen & Smith og påpeker hvordan bestyrelsen i større og større grad ble foretatt hjemme. Noen mener kapteinene hadde tapt all selvstendighet innen 1870-tallet. Kan kaptein Holtes brev fra Asia vitne om noe annet?

Kaptein Chr. Holte var kaptein for Thommesen & Søn. Allerede i 1876 var han i Østen med fullriggeren Regulus (som senere ble rigget om til bark). I Yokohama kjøpte han en «endel kuriositeter» og visstnok skal det fortsatt finnes sorte lakkbrett i Arendalshjem som stammer fra denne ferden. Regulus tok noen turer med bønner langs kinakysten før hun seilte videre til Manilla. Fra Manilla gikk turen mot Falmouth med sukker, sigarer, hatter og hamp i lasten. Ni år senere reiste Holte med en annen bark, nemlig Leto. Barkskipet Leto ble bygget for Thommesen & Søn i 1878. I registreringene i havnene Manila, og Hongkong ble størrelsen oppgitt å være 581 tonn, over dobbelt så stort som Regulus. Turen gikk fra New York til Saigon, til Hongkong, til Manila, til St. Helena, og så tilbake til New York. Denne reisen kan følges gjennom brevene han hjemsendte til rederiet for å redegjøre for sine avgjørelser, utgifter, og forsinkelser.

Holte beholdt i alle fall kontroll over hyren.

Mens de norske dampskipene som på 1890-tallet inntok fraktmarkedene i Asia ble anbefalt å ha europeisk kaptein, men kinesisk mannskap, var det typisk for seilskipene å ha hovedsakelig norsk eller europeisk mannskap. Det er likevel ingen grunn til å tro at mannskapet på Leto var en sammensveiset guttegjeng fra Arendal. I brevet datert 29. desember 1885 fra New York forteller nemlig Holte at han har avmønstret hele mannskapet bortsett fra «de to gutter».

I brevet fra Saigon kommer det også frem at Holte har tatt en selvstendig beslutning angående last «Jeg har derimod i dag sluttet at laste her i Saigon Riis for Honkong». Selv om tonen i brevene kan virke unnskyldende og litt forsiktig er det tydelig at Holte er kaptein på eget skip, så å si.

I Holtes første brev fra Saigon, 16. mai 1885, redegjør Holte for forsinkelsen «grundet paa Stille og sterk Strøm Sydover», fra Anyer, pa Java. Hans beskrivelse av vanskelighetene med å ankomme Saigon fortsetter og ender med en bekymring for avreisen: «Eftersom jeg har hørt vil ikke Lodserne seile nedover igjen, da han klaget over vor Ankerhivning som gek noget sendt, grundet paa daarlig mandskab».

Kanskje er dette ikke en kvalitetsbedømmelse, men heller en beskrivelse av helsetilstanden om bord. Ved ankomst i Saigon skrev Holte nemlig også at en mann var syk og en «hongersyg». I neste brev fra Saigon, datert 25. mai, utdypet han:

[…]en anden, svensk af Fødsel, hyret i New York er syg af Brystsyge, saa jeg maa se at blive ham quit i Hongkong, da det ikke gaaer and her, da det strider mod Loverne her i Colonien, her findes ingen Counsel for hvort Land.

Da Leto ankom Hongkong 16. juni var den svenske matrosen fortsatt om bord. Sverige-Norge hadde konsulær representasjon i Hongkong og Kaptein Holte tok kontakt med konsulen. I brevet til Thommesen & Søn står det:

Matros Otto Andersen, som blev hyret i Newyork har lang Tid hvoret syg og er nu paa Sygehuset, her, hvilket er kjedeligt da det jo bliver en egstra Udgift for Skibet, det er vist vanskeligt, om han bliver frisk igjen.

Ved avseiling fra Hongkong fikk rederiet vite at Matros Carl Otto Andersen har blitt værende på sykehuset. Holte har fått ordre fra konsulen etter norsk lov om å legge igjen $150 til sykehusregningen og Carl Otto Andersens hjemreise.

Også på St. Helena fikk Leto et uventet stopp. Enda en mann ble syk, og heller ikke her fantes svensk-norsk konsulat. Holte ble tvunget til å søke havn og proviant.

Brevene fra Letos reise til Østen i 1885 viser en kaptein som tok selvstendige valg, både angående last og mannskap. Men han måtte hele tiden rettferdiggjøre valgene sine overfor en rederiadministrasjon i Arendal som holdt streng kontroll på sine kapteiner. Tonen i brevene fremstår som unnskyldende.

Den norske kapteinen har i norsk sjøfartshistorisk tradisjon blitt fremhevet som enestående. Sitatet «We don’t charter your ships, we charter your captains» har blitt påstått brukt om norsk skipsfart av befraktere til forskjellige tider og fra forskjellige havner. Holtes brev viser en mangefasettert kapteinsrolle. Han måtte være kjøpmann, sjømann, megler og agent samtidig, i tillegg fungerte han som en slags mellomleder i bindeleddet mellom mannskap og rederi.

Artikkelen er skrevet av Jakob Tønnessen, Aust-Agder museum og arkiv, avd. Grimstad bys museer.